Bak fungerende ordfører Stine Akre står noen av ildsjelene i Varaholla, fra venstre Hans Peter Nyhuus, May Kirsten Nyhuus, Bjørn Arild Storsveen, Gunilla Tangen, Bo Hansson og Marit Nyhuus.
Geir Olav Nerby
Fungerende ordfører Stine Akre representerte Trysil kommune på jubileet. Hun hadde med seg et kirsebærtre i gave til ei grend med rike tradisjoner for hage- og plantestell.
Stort frammøte
- Det er 300 år siden første bygsel ble gitt for bosetting i grenda. Varaholla/Nyhus er en av Trysils tradisjonsrike finnegrender og ble ryddet av skogfinske nyryddere fra 1722, sier Stine.
- 60 personer deltok på grendevandringa. Over 125 personer var innom arrangementet i løpet av lørdagen, ikke verst for ei grend med cirka 30 fastboende. I grendehuset hadde Nyhus Vel servering og laget ei flott utstilling med gamle bilder over steder og grendas tidligere innbyggere. Utstillingen står fortsatt oppe. Grendehuset er åpent søndag 31. juli i forbindelse med Tørbergsdaga slik at alle som vil, kan få se utstillinga.
Stines tale
Slik hilste fungerende ordfører grenda på den store dagen:
Godtfolk. Kjære alle sammen.
Gratulerer Varaholla, gratulerer Nyhus – gratulerer med alle de 300 åra som har gått siden det første bygslet ble gitt 8. april 1722. Jeg er sikker på at vi er mange her som kan følge våre slektsledd bakover og finne igjen Marte og Morten i våre slektstre. Går jeg ni ledd bakover, så er jeg og ektefødt varaholling. Morten Olsen Kuosmainen og Marte Staffansdotter Siekkinen er mine tipptipptipptipptipptippoldeforeldre. Fra Varaholla vandret mine forfedre og formødre videre, som trysildikteren Sigmund Løvåsen beskriver det i diktet Brent skog:
Forfar og formor brente seg veg gjennom finske og svenske skogar
Før dei enda opp i Trysil
Dei sådde rug i sotfylte fotefar
Brente, sådde, hausta og sådde og hausta og gjekk vidare og
Brente ny skog
Dei var drivne av svolt og skogeigarar og jakta på god jord
Til dei sjølve vart stadbundne bønder.
I sangen Mellom bakkar og berg heter det Lat oss rydja og byggja oss grender, og så eiga me rudningen trygt. Hit kom de fra Tørberget og historia om de 300 åra i Varaholla er uløselig knytt til nybyggere, nyrydding, det åpne kulturlandskapet, til jakt, skogbruk og landbruk. Til ei grend hvor folk har organisert seg, vært aktive i et imponerende antall organisasjoner. Her må slektskap og vennskap ha preget både hverdag og fest. Varahollas historie er også knyttet til det skogfinske, både gjennom stedsnavn, kulturminner og historier om slekter og slektersgang.
I Trysil kommune er vi stolte over vår tilknytning til Finnskogen - til vår skogfinske identitet, kultur og historie. Vi har som kommune et særskilt ansvar for å ta vare på og styrke en av Norges offisielle minoriteter. Selv om mye av språket har gått tapt, er tradisjoner, kunnskapen, kulturarven og historiene noe vi skal fortelle om igjen og igjen. Vi skal fortelle historien om Marte og Morten, om Varaholla, om Fremmed blod. I vår moderne tid skal vi også fortelle suksesshistorien om skogfinnene som kom til Trysil på 1700-tallet og ble en del av det som kjennetegner dagens Trysil og tryslingen: gjestfri, hardtarbeidende, taus og seig – nysgjerrig på endring, undrende og inkluderende.
Levende grender krever engasjement, samhandling og ildsjeler. Jeg er imponert over det flotte heftet Varaholla 1722-2022 som Tørberget Historielag og Nyhus Vel har utgitt i sammenheng med jubileet. Jeg har lest om mange av de som har preget og formet grenda. Folketallet har variert – og sjøl om det nå er 30 innbyggere, og det er 146 færre enn i 1940, så er det fortsatt flere enn i 1801 – og grenda framstår som et sted som kombinerer de historiske kvaliteter med ny giv!
Det er i år også 100 år siden lærer Ingvald Asphol kom til grenda. Og med han blant annet en interesse for en skolehage. Varaholla var i Trysil viden kjent for sin skolehage, og mange kom hit for å lære om både planter og stell. Vi synes derfor det var på sin plass at vi tok med oss en gave til grenda fra kommunen – som vil slå rot, blomstre og bære frukt – i håp om at nye generasjoner varahollinger kan komme til å se på kirsebærtreet som et minne om de første 300 årene – et tuntre over det som en gang var nysvidd jord.