Velvilje, humor og smil! Slik oppsummerer Maren Snildal Rudbeck fra Danmark jenteturen til Trysil i september.
I en begeistret e-post til Trysil kommune skriver hun:
Vi var fire jenter på en ukes hyttetur i Trysil. Riktignok i øs-pøsende regnvær, og vi besøkte Trysil sentrum på selve valgdagen. Det ble en opplevelse som vi aldri glemmer.
Smilende mennesker
I utgangspunket, skulle vi jo bare handle litt kål og fårikålkjøtt, og strikkegarn som en av oss hadde gått tom for. Vi er voksne damer i alderen 71, 67, 50 og 45 år, bosatt i henholdsvis Danmark, Tvedestrand, Sverige og Oslo. Det vi vil fortelle om timene i Trysil sentrum, er om menneskene vi møtte der. Nummer 1 er smilene. Under paraplyer, bak disker, i kassekø på Kiwi og Rema, i fotgjengerfelt, fra bilister, fra unge og eldre.
Kumlokk og latter
En liten anekdote var da jeg stoppet opp for å beundre ett av kumlokkene i gata. Jeg er opptatt av kumlokk. Og så kom det en røslig kar hastende forbi, og ropte; «Bare ta det med deg. Kommunen er rik og har et lager rett borti gata her.» Jeg nøyde meg med å ta et bilde av kumlokket og fikk stoppet den romslige karen for en trivelig prat. Han hadde tid, latter, og en god historie å fortelle. Tusen takk til han!
Trysil-negler
De to yngste i gruppen vår ville ha støpte negler i fransk manikyr. De søkte på internett, og ble, etter en ringerunde, anbefalt en ung dame som hadde sin første arbeidsdag i profesjonen. Det ble full klaff, og de trommer fortsatt med sine Trysil-negler.
Delaktighet
Uansett hvor vi gikk og stod, ble vi møtt med personlig engasjement, delaktighet i menneskers forventninger og bekymringer for hvordan de skulle gjøre det på aller beste måte for å ta i mot flyktninger som de hadde forpliktet seg til å ta imot.
På gjensyn
Jeg kan nevne alt og ingenting, men septemberdager i Trysil vil alltid bli husket med glede. Tusen takk for oss, og på gjensyn!
Trysil kommune takker
Trysil kommune takker damene for hyggelig tilbakemelding, og alle tryslingene de møtte, for at de ga dem denne gode opplevelsen. Og så oppfordrer vi alle til å gjøre som Maren - la kumlokkene våre ligge. For kommunen er ikke rik, som skøyeren hun traff på, sa.